Blikket og tiden

Gjennom flere år har billedkunstner Marilyn Ann Owens arbeidet med et dokumentarisk fotoprosjekt knyttet til Tangen fort i Langesund. Prosjektet har nå blitt til en tredelt serie.

Fotografiene er en undersøkelse av området med blikket. Et blikk Owens har vært opptatt av å ta vare på, holde adskilt fra andres lesning av området. Det handler om å ikke la seg påvirke, men å stå i det utforskende på egen hånd. La prosjektet endre seg og utvikle seg til det finner sin endelige form. Bildene gir ingen svar, de er undersøkende spørsmål, en åpen form for historiefortelling. Stedet er i endring, og bildene dokumenterer hvordan noe var. Samtidig inneholder de også et nå.

Verkene i delen Closed doors viser rester av noe som var, av krigen og okkupasjonen. Bunkerser, gjenmurte dører og gjerder. Det er etterlatenskaper i landskapet, og landskapet er preget. Byggene er autoritære og strenge, de rette linjene og betongen representerer stramhet og brutalitet. Ved at noen av byggene sees nedenfra understrekes det autoritære. Skyttergravene er revner i landskapet. Snøen ligger der som et dempende teppe, og stillheten gjør landskapet melankolsk.

Fotografiene er stramt komponerte. Resultater av gjentatte valg, blikket til Owens materialisert. Landskapene er mennesketomme. Det gjør dem på et vis tidløse. Samtidig er hele området dypt preget av det menneskeskapte og av en bestemt tidsepoke. Selv navnet henger ved og antar metaforiske former. Verkene er også i seg selv metaforiske. Byggene framstår som rekvisitter, som ledetråder eller emosjonelle rammer for lesningen. Materialbruken, det stramme og alle de stengte dørene. Volden og maskuliniteten. Historien er ikke til å komme forbi, heller ikke linjene man kan trekke til vår egen samtid.

Det er naturlig å trekke linjer til den amerikanske dokumentarfotografen Dorothea Lange. Hun dokumenterte forholdene på den amerikanske landsbygda under depresjonen på 1930-tallet. Rent visuelt finner vi paralleller i mennesketomme landskap som likevel har spor etter mennesker, enten gjennom kultiveringen av landskapet eller ved forlatte byggverk. Men kanskje enda mer er det paralleller til det å se, til det å løfte noe fram og synliggjøre det for å skape endring. Samtidig er metoden de to bruker ulik. Mens enkelte av Langes bilder er delvis iscenesatte, er Owens opptatt av å synliggjøre det som er, verken legge til eller trekke fra, men samtidig unngå samtidsmarkører for å gjøre verkene tidløse. Trolig virker fotografiene sterkere på oss da.

Owens ser på stedet som et åsted. Åstedet har en plass i familiehistorien hennes. Faren fotograferte åsted for politiet i England i årene etter krigen. De måtte fotograferes fra flere vinkler, og det var behov for mange bilder. På samme måte tar Owens bilder av åstedet. Mange bilder, for å undersøke fra alle vinkler, trenge inn i og forstå. Som for å fravriste stedet en hemmelighet. Kanskje er hun ubevisst trukket til stedet, som for å være nær farens historie. Eller kanskje handler det ikke så mye om stedets hemmeligheter som om noe i oss mennesker. De lukkede dørene og hva som skjuler seg bak dem. Makt, avmakt og forgjengelighet. Hvordan vi er mot hverandre, og hva vi skjuler. Det strenge og autoritære, og hva det i ytterste konsekvens fører til.

Fotografiene er abstraherte. Det er flater, linjer og kanter. Former, buer, nyanser i stein, planter og betong. Naturens organiske former i kontrast til det stramme. Bildene har flere lag, og på ett plan kan vi se på dem nettopp som bilder. Se detaljene, kontrastene, de ulike teksturene, detaljene, skarpheten. Elegansen som preger utsnittene. Men samtidig er det så mye mer. Det er ikke bare restene etter krig, men også naturen. Den kalkrike berggrunnen er millioner av år gammel, det samme er bregnen som art. Alt handler om å se og om å lese det man ser. Om tid og om perspektiv, og om menneskets plass i dette bildet.

Naturen mykner bildene opp. Det organiske skaper brudd med det stramme og gir en kontrast. Blikket leser stramme former og myke buer forskjellig. Vi gjenkjenner naturens runde former, vi kommer opprinnelig fra naturen. De stramme linjene er noe annet. Naturen har ingen stramme linjer, og materialene fortolkes som aggresjon. Samtidig leter menneskehjernen etter ansikter for å gi oss informasjon om fare. Flere av dørene har øyne.

Med Open skies skifter fotografiene og får et annet uttrykk. Kameraet vendes bort fra landskapet og både utover mot havet og oppover mot himmelen og skyene. Havet er åpent, fritt og gir utsyn, og kontrasten til første del av serien er stor. Mennesket har også til alle tider sett mot himmelen. For å orientere seg etter stjernene eller for å se etter håp. I disse fotografiene er det storm, noe illevarslende og dramatisk, en overhengende fare. Samtidig er det også lys. I kunsthistorien har bruken av skyer en lang historie, og har gjerne vært brukt for å uttrykke dramatikk, men også for å symbolisere noe som er skjult.

I Nature heals har det blitt sommer, og nye spørsmål åpnes. Trær vokser forbi dører, stein faller ned i skyttergraver, og stedet forvitrer. Naturen tar stedet tilbake, dekker over og kamuflerer. Får naturen jobbe lenge nok visker den ut sporene i landskapet. Men skal sporene heles, eller skal sårene holdes åpne? Kanskje trenger vi denne formen for minnearkitektur. Som snublesteiner i landskapet.

Det er som om tid er essensielt her. Tiden som går, og vi som legger noe bak oss. Samtidig gjentar historien på et vis seg. Disse sporene er ikke nok til å hindre at det skjer. Kanskje fordi vi ikke ser dem tydelig nok, ikke tar inn over oss hva de er manifestasjoner av. Stedet er et utkikkspunkt, og et strategisk sted for å holde vakt og bedrive forsvar. Men hva er det vi ser etter, vi som er her nå og ser utover? Ofte ser vi egentlig innover i oss selv. Det er da vi må huske hva vi står ved siden av og på, hva det representerer, hvem vi vil og ikke vil være. Hvem vi vil være mot hverandre. Fotografiene kan hjelpe oss med det.