Memento Mori
Prestens tale
Terje Talseth Gundersen 2015
Det er modige kunstverk og utstilling som Marilyn Owens her har bedrevet! Når jeg nylig leste i avisen at i St.Jakobs kirke i Bergen avholdt noe de kalte «tabu-torsdag», kan man jo lure på om døden er ett av vår tids tabuer?
Eller er vår tale om døden full av metaforer som bare tjener til å holde realitetene fra livet? Når alderdommen kalles høst eller døden kalles søvn, eller at vi går bort, kan man med rette spørre om hva slike omskrivninger skal tjene til? Vi omgir oss med en rekke slike sjablonger og metaforer, kanskje for å tilsløre vår egen dødelighet. Også dødsannonsene avslører vår holdning til døden (og livet) som følgende variant av dødsannonser som har kommet til de siste 6-8årene: «Farmor døde brått og uventet 97 år gammel». Det er særlig det siste ordet i annonsen som slår meg «uventet», når vi nærmer oss 100 år!
Memento Mori – var slavens budskap til seierrike hærførere når de red inn i Roma etter en stor seier. Den store, seierrike hærfører skulle minnes på at også han var dødelig!
Vår Bibel er også preget av realisme og nøkternhet når den beskriver døden som «den siste fiende». Mange av oss vil kjenne oss igjen i en slik beskrivelse. Eller når Jesus i Getsemane gråter blod, av angst, stilt overfor sin egen død. Vi leser at han roper: «La denne kalk gå meg forbi»…. Mao.; La meg slippe. Jesus representer her noe dypt og sant menneskelig.
Når vi vender oss til Kunsten tenker vi fort på Erik Werenskiold og en «Bondebegravelse» malt ved Nes kirke i Sauherad i 1885, som kanskje beskriver noe av det trauste og norske: en av de pårørende som for eksempel støtter seg til spaden etter å kastet igjen graven.
Edvard Munch har også flere malerier med døden som tema eller bakgrunn, som for eksempel Syk pike. Mindre kjent er kanskje selvportrett med en knokkelarm som tydelig innslag i bildet. Tydeligere kan det nesten ikke bli: »Memento Mori»
Du, Marilyn, står dermed i en kunstnerisk tradisjon, som muligens var tydeligere overfor døden for hundre år siden enn nå. Hva kan kunsten bidra med? Kan bilder,kunst skape innsikt når det gjelder død, sorg og smerte?
-Kunsten kan etablere motiver med kommunikativ kraft, slik at den kan ta tiden på pulsen og fortolke den, og skape et bildespråk. Bilder som kommuniserer og som reflekterer den tid vi lever i. Men den kan også være visjonær.
Jeg opplever at du, Marilyn, ikke vil ha oss som betraktere til disse bildene, men inviterer oss inn i dødens og sorgens landskap. Ikke sånn at det skaper avsky, ei heller angst, men undring!
Jeg tror du vil dra oss inn i vår egen eksistens, hvor også døden hører til. Omfavne døden? Det tror jeg er vanskelig, men kunst kan utfordre vår egen refleksjon og tanker.
En enslig gravstein som kaster skygge, sier kanskje mer enn mange ord. Det får oss til å tenke og undres. Jeg tror det er det du vil. Dette er ikke kunst for kunstens skyld, men med et budskap – visjonært.. Kanskje lever vi bedre med oss selv etterpå. For jo mer vi jager bort våre egne tanker om døden, jo mer engstelige blir vi, tror jeg. Jo mer er det å løpe fra.
Døden gir simpelthen livet mening og fylde, så rart det enn kan høres.